Tove Andersson (43) har vært fascinert av andre kulturer fra hun var 11. Den interessen deler hun med Navnløs, 12-åringen i Anderssons debutbok.
Av Gro B. Røiland
Publisert: 27. september 2002 i Østlandets Blad

Tove Andersson (43) har vært fascinert av andre kulturer fra hun var 11. Den interessen deler hun med Navnløs, 12-åringen i Anderssons debutbok.


SOFIEMYR: Navnløs Andreassen er ikke særlig fornøyd med navnet sitt. Derfor kaller hun seg Navnløs eller det som passer i situasjonen. Navnløs er lyshåret og blåøyd, og ikke særlig fornøyd med det heller. Hun vil heller være Andrea fra Barbados, Michaela fra Polen eller Mahmona fra Pakistan. Navnløs lever sammen med mamma og Mommo, to sterke damer som vet mye om mangt. Navnløs er søkende, både etter kunnskap og identitet. Og mor og Mommo lar henne lete.
På egne veier.

- Jeg gjenkjenner meg selv både i Navnløs, moren og Mommo, sier Tove Andersson fra Sofiemyr.
Historien begynte å rulle for et par år siden. Utgangspunktet var en liten, smårampete Pippi-type av en jentunge, som ikke var fornøyd med navnet sitt. Men Navnløs gikk fort sine egne veier. Så fikk forfatteren prøve å henge med.
Andersson har jobbet som frilansjournalist i 12 år, og skrevet blant annet reisereportasjer for magasiner. Boken som kom på Libretto forlag denne uken, er hennes bokdebut. Det er imidlertid ikke hennes første bokmanus. For ti år siden sendte hun inn utkast til roman for voksne. Manuset kom i retur med forslag til forandringer. Det tok motet fra henne.
- Da turte jeg ikke gå videre, forteller Andersson.
Utgivelsen av barne- og ungdomsboken «Jeg heter Navnløs» har gitt henne motet tilbake og god lyst til å hente fram manuset igjen. Selv om spenningen er på topp akkurat nå.
- Nå er skuldrene opp under ørene. Jeg har ikke sagt til så mange ennå at boken har kommet.
Rød tråd.

Tove Andersson deler Navnløs Andreassens interesse for andre kulturer. Det har hun gjort siden foreldrene tok henne med på ferie til Spania som 11-åring. Det gjorde et sterkt inntrykk. Fascinasjonen for verden utenfor norske grenser var sådd.
- Jeg begynte på videregående skole for å kunne studere sosialantropologi på universitetet, forteller Andersson.
Studiene tok henne til feltarbeide i India og Pakistan, og etterhvert inn i arbeid med flyktninger og innvandrere i Norge. Fra flyktningefullmektig på Holmlia til miljøterapeut og barnevernsarbeider i Oppegård. I 15 år har hun jobbet i barnevernet.
- Interessen for andre kulturer har alltid fulgt meg og styrt livet mitt. Det er både en hobby og et engasjement. I studietiden var jeg styremedlem i Foreningen mot rasisme og senere ble det naturlig å fortsette. Nå er viktigere enn noen gang, sier Andersson og viser til drapet på Benjamin.
Kunnskapsrik.

Navnløs Andreassens identitetsjakt og nysgjerrighet fører henne inn i norsk-pakistanske og -indiske miljøer. Hun utforsker arabisk språk, pakistanske moter og skikker. Hun stiller mange spørsmål og får mange svar. Her kommer pedagogen i forfatteren fram. I den sprelske historien om Navnløs er det mye informasjon å hente om det flerkulturelle Norge. Men kjennskap er ikke alltid nok til at motsetninger forsvinner, mener Andersson.
- På Holmlia for 12 år siden trodde man alt ville bli bra bare man ble vant til hverandre og spiste samme mat. Jeg trodde det motsatte. Nordmenn blir aggressive på tradisjoner vi ikke forstår. Som Thor Heyerdahl sa: « Frykten for det som er annerledes, er en større trussel i verden i dag enn miljøødeleggelse.» Men jeg er optimist allikevel. Forskjellene vil etterhvert utjevnes, sier Tove Andersson.